| Home | | | Fibromyalgia | | | Sitting disability | | | Norwegian | | | German | | | Sitteproblemer | | | Trygderegler |
| Rettigheter | | | Skatteregler | | | Borrelia | | | Message board | | | Norsk Forum | | | Photos | | | About me |
Hei, jeg heter Mosken, er jurist og har forfattet brosjyren "Bruk dine rettigheter nr. 7" om skattespørsmål,
for Norges Handikapforbund. 
Jeg har også en webside om trygderegler og en om skattespørsmål.
På denne siden har jeg kort redegjort for noen av de mest sentrale rettighetene vi har innen velferdslovgivningen utenom Folketrygdloven. I venstre marg finner du linker til websider som behandler diverse typer pasient- eller trygderettigheter. Hvis du har spørsmål du vil diskutere med andre kan du besøke forumet vårt!
Det er de lokale myndighetene og i siste instans domstolene som konkret avgjør hvert enkelt spørsmål om velferd og rettigheter. Opplysningene som er gitt på denne websiden er kun å betrakte som generell informasjon og er ikke uttømmende.
På forumet vårt er det noen spørsmål som stilles ofte:
I 2006 ble det etablert en ny Arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) som består av Arbeids- og velferdsetaten og de delene av kommunens sosialtjenester som inngår i de felles lokale kontorene. Disse etatene var tidligere Aetat og trygdeeetaten. Innen 2010 skal alle kommuner ha et lokalt NAV-kontor. Dette er en av de største forvaltningsreformene i nyere tid. Se nærmere om den nye forvaltningen på egen nettside hos Arbeids- og sosialdepartementet.
Det siste tiåret har vi fått mange nye rettigheter via lovverket. Rettighetslover kalles det. Rettighetsfesting er et annet begrep. Typiske eksempler er Pasientrettighetsloven av 1999, Sosialtjenesteloven av 1992 og Spesialisthelsetjenesteloven av 1999. Vi fikk også en ny Folketrygdlov i 1997.
Problemet med disse rettighetene er at lovbestemmelsene er veldig skjønnspreget. De overlater til saksbehandleren på det lokale sosialkontoret eller trygdekontoret å bestemme om vilkårene er oppfylt. Et godt eksempel er Sosialtjenesteloven og reglene om økonomisk sosialhjelp. Etter § 5-2 kan en person ha krav på sosialhjelp dersom vedkommende trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Hva skal til for å oppfylle kravet til ”vanskelig livssituasjon”? Dette fremstilles som rettigheter, men det er i virkeligheten veldig vagt og flertydig. Å ha skjønnspregete lover er visstnok typisk norsk. Vi har et ganske oversiktelig og godt utbygget lov verk, men bestemmelsene er preget av skjønn. I tillegg kan den enkelte kommunes budsjettsituasjon innvirke på beslutningene. Mulighetene for forskjellsbehandling er derfor stor.
I en artikkel i 1997 i Tidskriftet for den norske legeforening er det bl.a. uttalt:
Hovedspørsmålet står fortsatt ubesvart: Hvilke tjenester skal pasienten ha rett til, og hva medfører retten? Ingen helsetjeneste kan gi alle alt. Vi må leve med at noen får rett til behandling, andre ikke. En rett uten garanti er av liten verdi. En garanti uten juridiske implikasjoner er meningsløs. Når det å få retten nødvendigvis må baseres på et skjønn, kan det være like meningsløst å gi garantien juridisk kraft. Det kan derfor synes vanskelig å komme til målet med rettighetslover.
Det er også hevdet at rettighetslovgivning er med på å svekke demokratiet fordi det kommunale selvstyret har mistet mye av sitt innhold gjennom kombinasjonen av rettighetslover, statlige pålegg og budsjettknapphet, jf. den såkalte Maktutredningen i NOU 2003:19 "Makt og demokrati".
Store deler av den norske velferdsstaten forvaltes gjennom kommunene. Staten setter rammevilkår og spesifiserer kravene, mens kommunene yter tjenestene. De siste par tiårene er det ett problem som har overskygget alt annet: Kravene til ytelser er større enn de kommunale ressursene til å tilfredsstille dem.
Kommunenes virksomhet defineres i hovedsak av staten, samtidig som staten avgrenser kommunenes økonomiske rammer. Den kommunale opplevelsen er at de skal realisere mange gode hensikter med altfor knappe midler.
Samtidig har den statlige rettighetslovgivningen bidratt til å gjøre forventninger om velferdsytelser om til rettskrav. I løpet av 1990-årene har antallet rettighetslover økt sterkt, noe som er tema for det neste kapitlet om rettsliggjøring. Det dreier seg blant annet om rett til opplæring, pasientrettigheter og rett til ulike sosial-, helse-, og omsorgstjenester. Disse rettighetene gir enkeltmennesket krav på ytelser fra velferdsstaten og adgang til å gå rettens vei dersom kommunen ikke innfrir kravene. Domstolene kan overprøve kommunale prioriteringer og kommunene har iverksettende forpliktelser som de ikke kan la inngå i kompromisser. Problemet oppstår når disse juridiske forpliktelsene møter kommunal budsjettknapphet.
Når en person har fått rettslig medhold i retten til et velferdsgode, er kommunens økonomi i prinsippet irrelevant. Likevel setter kommunenes økonomiske ressurser grenser for ytelsene. De som har fått juridisk medhold eller når fram gjennom massemedia eller har sterke støttespillere, oppnår mer enn de passive. Følgen er at deler av rettighetslovgivningen har hatt nye og utilsiktede former for ulikhet som konsekvens.
Kommunenes ansvar for de nye tjenesteytelsene har ikke blitt fulgt opp med tilstrekkelige økte ressurser. Kommunene blir dermed tvunget til å forvalte offentlig ressursmangel, og lokalpolitikerne får vanskeligheter med å begrunne sin virksomhet overfor befolkningen. De blir sittende med ansvar uten makt. Dette forklarer lokaldemokratiets krise.
Et annet problem er at etterspørselen etter velferdstjenester har steget raskere enn utbyggingen av dem. Dette har blant annet sammenheng med økningen i antall eldre og uføre og med reduserte muligheter for privat hjemmeomsorg. Videre har det sammenheng med medisinske framskritt og dyre behandlingsmetoder for problemer som før var uløselige, og med stigende krav og forventninger til ytelsene.
Det følgende er hentet fra utredningen om Likeverd og tilgjengelighet i NOU 2005 : 8.
Det er av sentral betydning å avklare om en bestemmelse gir individet rettskrav på en ytelse, eller om bestemmelsen kun setter individet i posisjon til å konkurrere om knappe ressurser.
Hvorvidt en bestemmelse gir en egentlig materiell rettighet, et rettskrav, beror på en tolkning. Sentrale momenter i tolkningen vil være ordlydens klarhet, om det fastsettes en rett/plikt-relasjon, og om det er anledning til å vektlegge økonomi ved vurderingen om en ytelse skal gis. Det vil også ha betydning om det gjelder saksbehandlingsregler som sikrer de faktiske mulighetene til å få rett, og i hvilken grad domstolene kan overprøve avgjørelsen.
Rettighetene i velferdslovgivningen er av ulik karakter, avhengig av hvor vurderingspregede de er. Det kan være rom for vurderinger både på vilkårssiden (hvem har rett til en ytelse?) og på rettsfølgesiden (hvilken ytelse har vedkommende rett til?).
Eksempelvis følger det av kommunehelsetjenesteloven § 2-1 at enhver har rett til nødvendig helsehjelp. Samtidig er det etter bestemmelsen uklart hva denne rettigheten består i. I tilfeller som dette er forvaltningen tillagt en kompetanse til å fatte avgjørelser basert på skjønnsmessige vurderinger, ved utformingen og utmålingen av ytelsen. Domstolene har begrenset adgang til å overprøve slik skjønnsutøvelse.
På bakgrunn av den uklarhet som oppstår når en ytelse skal utmåles skjønnsmessig, er det i rettpraksis og juridisk teori utviklet en lære om ”minstestandard”. I Rt. 1990 s. 874 (Fusa) ble et vedtak om beskjæring av ytelsene til en kvinne med nedsatt funksjonsevne kjent ugyldig fordi det ”var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie”. Argumentasjon knyttet til kommunens stramme økonomi førte ikke frem. Med denne dommen ble det slått fast at ytelser som tilkjennes ut i fra de foreliggende behov, må oppfylle en viss minstestandard uavhengig av kommunens ressurssituasjon. På tross av at avgjørelsen i utgangspunktet hører under forvaltningens skjønn, kan domstolene derfor prøve om minstestandarden er oppfylt, og eventuelt kjenne vedtaket ugyldig. Domstolsprøvelse av minstestandarden kan sees i sammenheng med domstolenes alminnelige adgang til å prøve om forvaltningens skjønn er åpenbart urimelig, selv om dette i prinsippet er to separate prøvingsgrunnlag.
I begrepet minstestandard ligger både et krav til omfang og et krav til kvalitet. Variasjonen i behovene gjør det problematisk å fastsette generelle krav til omfanget av ulike tjenester. Når det gjelder kvalitet kan det tas utgangspunkt i at helse- og sosialtjenester skal ytes i overensstemmelse med faglige og etiske krav. Kvalitetskravet kan sammenliknes med det kontraktsrettslige kravet til ”vanlig god vare”. Herunder må det etter reelle hensyn gjelde et grunnleggende krav til respekt for tjenestemottakers integritet ettersom mange ytelser gis i en svært privat sfære.
Pasientrettighetsloven fastsetter hvilke individuelle rettigheter pasienter har i forhold til helsevesenet. Pliktsubjektene etter loven er både primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten, og omfatter også private institusjoner som gjennom eierskap eller avtale er knyttet til de regionale helseforetakene.
Sammen med spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonelloven og psykisk helsevernloven, utgjør pasientrettighetsloven helsereformen av 1999. Loven er en konsekvens av et økt fokus på pasienters rettsstilling. Flere av de individuelle rettighetene loven stadfester, ble tidligere utledet av pliktregler rettet mot helsepersonell og helseinstitusjoner, særlovgivning og rettspraksis.
Den som ”henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle”, får pasientstatus som utløser en rekke rettigheter, jf. § 1-3 bokstav a. En pasient har blant annet rett til nødvendig helsehjelp, rett til vurdering av sin helsetilstand, rett til valg av sykehus behandlingen skal skje på, rett til informasjon om sin helsetilstand og den tilbudte helsehjelpen, og rett til innsyn i sin journal. For personer med nedsatt funksjonsevne er også retten til individuell plan etter § 2-5 en viktig bestemmelse. Tilsvarende bestemmelse er fra 1. januar 2004 inntatt i sosialtjenesteloven § 4-3 a.
En funksjonsnedsettelse vil kunne medføre stadig behov for medisinsk behandling. Pasientrettighetslovens regler om rett til nødvendig helsehjelp og andre rettigheter i forhold til helsevesenet, er derfor praktiske og viktige regler for mange mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Rett til vurdering av spesialist er regulert i pasientrettighetslovens § 2-1 andre ledd:
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.
I Norge har vi rett til å velge ved hvilket sykehus vi ønsker å bli behandlet. Gjennom nettstedet Fritt sykehusvalg og et gratis telefonnummer, 800 41 004, gis det informasjon om behandlingsstedene.
Rett til fornyet vurdering og fritt sykehusvalg er regulert i Pasientrettighetslovens §§ 2-2 og 2-4:
§ 2-3. Rett til fornyet vurdering Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare én gang for samme tilstand.
§ 2-4. Rett til valg av sykehus Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus eller distriktspsykiatrisk senter, eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning at sykehuset eller det distriktspsykiatriske senteret eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak som gir pasienten en slik valgrett.
Retten til behandling i utlandet er regulert i den såkalte Prioriteringsforskriften § 3:
§ 3. Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge
En pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har rett til helsehjelp i utlandet, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode og at pasientens tilstand og den aktuelle behandlingen tilfredsstiller kravene i § 2.
I spesielle tilfeller kan enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt.
I denne paragrafen menes med:
eksperimentell behandling: udokumentert behandling som ikke er ledd i kontrollerte undersøkelser, og hvor virkning, risiko og bivirkninger er ukjent eller ufullstendig klarlagt.
utprøvende behandling: behandling som utprøves som ledd i en vitenskapelig studie, men der kravene til fullverdig dokumentasjon i forhold til etablert behandling ennå ikke er tilfredsstillende.
sjeldne sykdomstilstander: sykdommer eller sykdomstilstander som forekommer så sjelden og/eller er så spesielle, at det ikke er bygget opp noe nasjonal kompetanse.
Manglende kapasitet i spesialisthelsetjenesten gir ikke rett til behandling i utlandet etter denne bestemmelsen. Rett til behandling omfatter ikke forsendelse av laboratorieprøver for analyse ved utenlandsk tjenesteyter uten som ledd i behandling i utlandet.
I forarbeidene til pasientrettighetsloven ble det uttalt at pasienters kunnskap om og innflytelse over sin journal er en viktig faktor i en utvikling med stadig økende vekt på pasientrettigheter. Kunnskap om hva som står i journalen, mulighet til å få rettet feilaktige eller mangelfulle opplysninger og rådighet over overføring og utlån av journalopplysninger er sentrale stikkord i en slik sammenheng.
Med visse unntak har du rett til innsyn i din journal etter Pasientrettighetsloven §§ 5-1 og 5-2 og Lov om Helsepersonell §§ 42 og 43. Din representant (advokat eller fullmektig) har alltid innsynsrett. Du kan også be om å få kopi av journalen, men må påregne å betale et lite gebyr for arbeidet. Dersom du mener at journalen din inneholder feil eller mangler, eller det som står der er til belastning for deg, kan du kreve at opplysningene rettes eller slettes. Et avslag skal journalføres og begrunnes.
Du og eventuell ledsager har rett til å få dekket nødvendige reiseutgifter etter Pasientrettighetsloven § 2-6. Dette gjelder blant annet ved reise til sykehus, lege, fysioterapeut og psykolog. Behovet for reisen må dokumenteres med timekort, innkalling eller liknende. Utlegg for reisen må dokumenteres med billetter/kvitteringer og bekreftelse fra behandler på at du har vært til stede ved behandlingen/undersøkelsen.
Avstanden til behandlingsstedet må være minst 3 kilometer. Utgifter til en reise innenfor bygrensen dekkes ikke. Du kan likevel få dekket reise dersom behandler kan dokumentere at det er medisinsk nødvendig.
Utgiftene dekkes etter takst for billigste reisemåte med rutegående transportmiddel, for eksempel buss eller tog.
Du kan få dekket dyrere transport, for eksempel egen bil, drosje eller fly, hvis slik transport er nødvendig av medisinske eller kommunikasjonsmessige grunner. Dette må godkjennes av behandler eller trygdekontor på egen rekvisisjon.
Du må betale en egenandel for reiseutgiftene. Reiseutgifter inngår i egenandelsordning 1. Du må betale en høyere egenandel ved bruk av retten til fritt sykehusvalg. Slike reiser omfattes ikke av frikortordningen.
Skal du til behandling utenfor kommunen du bor i og har rekvisisjon for bruk av drosje, skal transporten bestilles på kjørekontoret. Bestillingen skal foretas i god tid før reisen finner sted.
Felles telefonnummer for kjørekontorene er 810 33 710. Da kommer du til ditt lokale kjørekontor. I Oslo og Akershus er telefonnummeret 05515.
I noen fylker skal enkelte reiser innen egen kommune bestilles på kjørekontoret, for eksempel reiser til sykehus. Kjørekontoret eller trygdekontoret kan gi nærmere opplysninger. Hver helseregion har egen brosjyre om syketransport i egen region. Ta kontakt med ditt kjørekontor for å få denne.
Se forøvrig forskrift av 19.12.2003 om dekning av utgifter ved reise for undersøkelse eller behandling og Trygdeetatens nettsider.
Sosialtjenesteloven og Kommunehelsetjenesteloven pålegger kommunene å sørge for at innbyggernes behov for nødvendige sosial- og helsetjenester dekkes på en forsvarlig måte.
Sosialtjenesteloven hjemler både rett til økonomisk stønad og til sosiale tjenester. Formålet med sosialtjenesteloven er angitt slik i § 1-1:
”a) å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, b) bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.”
Den enkeltes oppholdskommune er pliktsubjekt etter reglene.
I St. meld. nr. 45 (2002-2003) ”Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene” ble det påpekt at det er behovene og ønskene til den enkelte bruker som er grunnleggende når tjenestene skal utformes. I denne stortingsmeldingen foreslo regjeringen en mer helhetlig satsning for å utvikle bedre kvalitet, valgfrihet og individuelle pleie- og omsorgstjenester. Som ledd i denne satsingen ble det vedtatt en ny forskrift av 27.6.2003 kalt kvalitetsforskriften. Forskriften erstatter den tidligere kvalitetsforskriften fra 1997 og er gitt med hjemmel i både sosialhjelpsloven og kommunehelsetjenesteloven. Forskriften er et ledd i arbeidet med å harmonisere regelverket i helse- og sosialtjenesten.
Ifølge Sosial- og helsedirektoratets veiledende hefte har den nye forskriften mye av det samme innholdet som den gamle forskriften fra 1997. Norges Handikapforbund har på den annen side uttalt at de har jobbet i lang tid for denne forskriften for å bedre kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten, jf. forbundets hefte nr 03 i serien "Bruk dine rettigheter".
En vesentlig mål med forskriften er bl.a. å sikre såkalt brukermedvirkning. Etter forskriften § 3 skal brukere, pårørende og verger skal kunne medvirke reelt i planlegging, utforming eller endring av tjenestetilbudet, ikke bare ”tas med på råd” slik det sto tidligere i forskriften. Dette gjelder mulighet for reell innflytelse når det gjelder pleie- og omsorgstjenester for den enkelte bruker, og utforming av de samme tjenestene for grupper av brukere i for eksempel de hjemmebaserte tjenestene.
Dette harmonerer forøvrig godt med tidligere regjerings mål for helse- og omsorgspolitikken; Pasienten skal være i sentrum for helsepolitikken. Pasienter og brukere skal møtes med omsorg og respekt i helse- og omsorgstjenesten, jf. St.prp.nr.1 (2004–2005).
Forskriften vektlegger ideologien og flere av de kvalitetene som ligger bak ordningen med brukerstyrt personlig assistanse. Dette kan oppsummeres i ordbruk som: Selvstendighet, styring av eget liv, egenomsorg og sosiale behov som fellesskap og aktivitet.
Yngre mennesker med funksjonsnedsettelser oppfatter ordbruk som ”pleie og omsorg”, som passivt, en kontekst der en bare mottar noe fra andre og ikke styrer og yter selv. Mange ønsker derfor å bruke ord som service og assistanse.
Kvalitetsforskriften er en prosessuell forskrift. Det betyr at forskriften i utgangspunktet ikke gir materielle rettskrav. Men det stilles krav til kommunen om å utarbeide skriftlige nedfelte prosedyrer. Prosedyrer som har til hensikt å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester får ivaretatt sine grunnleggende behov, slik det blir eksemplifisert i § 3 i forskriften.
Sosialtjenesteloven hjemler rettskrav på sosiale tjenester. Vilkåret for at rettskrav utløses er i § 4-3 fastsatt slik:
”De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d.”
Bestemmelsen i § 4-2 fastsetter hva som skal inngå i den enkelte kommunes sosiale tjenester. Kommunen har plikt til å kunne tilby praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, avlastningstiltak, støttekontakt, plass i institusjon eller omsorgsbolig og omsorgslønn. Omsorgslønn er imidlertid hjemlet i bokstav e og er ikke omfattet av det den enkelte kan ha krav på etter § 4-3, som viser til ”hjelp etter § 4-2 bokstav a-d”. Selv om kommunene plikter å tilby nærmere bestemte tjenester, har den enkelte som fyller vilkårene i § 4-3, i utgangspunktet ikke rettskrav på en bestemt ytelse. Rettskravet omfatter ”hjelp” som samlet sett skal tilfredsstille minstestandarden. Så lenge minstestandarden er oppfylt, beror valget mellom ulike tjenester og den nærmere organiseringen av dem, på kommunenes skjønn. Det avgjørende er at den enkelte, samlet sett, får et forsvarlig tilbud.
Dette må imidlertid sees i sammenheng med § 8-4, som slår fast at tjenestetilbudet ”så langt som mulig” skal utformes i samarbeid med klienten. Det er videre fremhevet at klientens synspunkter skal tillegges ”stor vekt”. Også sosialtjenestelovens formål er en sentral retningslinje for kommunens skjønn.
Fylkesmannen er klageinstans etter reglene, men kompetansen til å overprøve kommunens skjønn er begrenset til tilfeller der ”skjønnet er åpenbart urimelig”, jf. § 8-7.
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en relativt ny tjeneste. Bruker-/Borgerstyrt Personlig Assistanse er en ordning hvor en ansetter sine egne personlige assistenter til å gjøre de praktiske tingene en ikke klarer selv pga sykdom. Ordningen ble opprettet i 1994, og lovfestet i sosialtjenesteloven i 2000. Studier konkluderer med at ordningen fører til høyere selvbestemmelse, økt likestilling og høyere livskvalitet. Etter dagens regelverk er kommunene pålagt å ha BPA som en del av sitt tjenestetilbud, men den enkelte i utgangspunktet ikke har rettskrav på tjenesten.
For å ha rett til BPA forutsettes det at brukeren oppfyller vilkårene i sosialtjenesteloven § 4-3. I § 4-3 defineres hvem som har krav på hjelp: "De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d". I rundskrivet til BPA defineres nærmere den primære målgruppen for ordningen som "brukere med sammensatte og omfattende tjenestebehov, brukere som er i stand til å ta arbeidslederrollen og brukere som har egeninnsikt og som har ressurser til et aktivt liv i og utenfor boligen".
ULOBA (Andelslag for borgerstyrt personlig assistanse) som administrerer ordningen for mellom 25 og 30 prosent av brukerne, oppgir at det blant deres brukere er gjennomsnittlig 40-41 timer assistanse per uke. Dette dekker imidlertid en stor variasjon, fra noen få timer og opp mot 130.
Et rundskriv av 23. desember 2005 fra Helse- og omsorgsdepartementet gir en del avklaringer om brukerstyrt personlig assistanse. Det er bl.a. uttalt at kommunene må unngå at det fattes vedtak om BPA som har svært kort varighet i forhold til personer som har varige og stabile hjelpebehov og som har krav på bistand etter sosialtjenesteloven § 4-3, jf. § 4-2 bokstav a–d. For personer som har krav på bistand kan ikke kommunen fri seg fra ansvaret for å sørge for at bistandsbehovene til enhver tid er dekket ved å fatte kortvarige vedtak. Departementet anbefaler at det ved varige og stabile bistandsbehov fattes vedtak om BPA som revurderes med fastsatte mellomrom, eller dersom personens behov endrer seg vesentlig.
Vedtak om hjemmehjelp blir alltid fattet med hjemmel i Sosialtjenesteloven § 4-2 første ledd bokstav a.
Opplysningene nedenfor er hentet fra Statens Rundskriv I-34/2001 til Sosialtjenesteloven kapittel 5.
Retten til økonomisk sosialhjelp følger av sosialhjelpsloven § 5-1 og § 5-2.
Den mest sentrale bestemmelsen er § 5-1:
§ 5-1. Stønad til livsopphold.
De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.
Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.
Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.
Sosialtjenesteloven § 5-1 gir bestemmelser om betingelsene for stønad til livsopphold. Det følger av bestemmelsen at den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomisk rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Bestemmelsens primære mål er å sikre alle som oppholder seg i Norge forsvarlig livsopphold. Utgangspunktet er imidlertid at hver enkelt først skal utnytte egne muligheter eller hjelpeordninger for å kunne forsørge seg selv. Når alle aktuelle muligheter er utnyttet fullt ut, men ikke strekker til, har den som ikke kan sørge for sitt livsopphold krav på økonomisk stønad til livsopphold uansett årsaken til hjelpebehovet.
“Livsopphold” er ikke et entydig begrep. Det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir heller ingen veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen som gis, men det er forutsatt at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Flere hensyn må balanseres ved vurdering av søknader om økonomisk stønad til livsopphold: For det første hensynet til at stønad skal utmåles etter en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov, for det andre hensynet til likebehandling i den forstand at grunnlaget for vurderingen bør være det samme uavhengig av hvor i landet søknaden behandles, slik at tilfeldige forskjeller i stønadsnivået unngås, for det tredje skal sosialtjenesten bidra til at den enkelte blir uavhengig av økonomisk stønad.
4.4.1 Individuell behovsprøving
Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn ved vurderingen av om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Stønaden skal utmåles på grunnlag av en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov. Som et ledd i vurderingen av stønadsbehovet, skal det foretas en konkret vurdering av hvilke utgifter som er nødvendig for å sikre søkeren et forsvarlig livsopphold. Det vises til punkt 5.1.4 om vurdering av søkers utgifter. Da stønaden er subsidiær, skal det også foretas en konkret vurdering av vedkommendes inntekter og inntektsmuligheter. Det ligger i dette at enhver har ansvar for å søke å øke sine inntekter eller redusere sine utgifter. Stønadsbehovet vil være bestemt av søkerens utgifter sett i sammenheng med vedkommendes inntekter.
4.4.2 Hjelp til selvhjelp
Hovedformålet med lovens bestemmelser om økonomisk stønad er som nevnt å sikre at den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold likevel har trygghet for et forsvarlig livsopphold. Økonomisk stønad er således en selvstendig ytelse, men har etter § 5-1 annet ledd også det siktemål å gjøre søkeren selvhjulpen og etter hvert uavhengig av stønad.
Økonomisk stønad er en midlertidig ytelse. Det kan være nødvendig å foreta en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon i forbindelse med tildeling og utmåling av stønad. Det kan være aktuelt, i samråd med stønadsmottakeren, å sette inn andre hjelpetiltak enn økonomisk støtte, for å nå lovens formål. Bruk av vilkår i forbindelse med tildeling av økonomisk stønad (§5-3) må særlig vurderes i denne sammenheng.
Sosialtjenesten har plikt til å gi opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, eller sørge for kontakt med andre instanser som kan gi råd i den aktuelle saken, jf. lovens § 4-1. I forbindelse med søknad om økonomisk stønad, og særlig ved avslag på slik søknad, kan søkeren ha behov for økonomisk rådgivning.
Økonomisk rådgivning vil ofte være av stor betydning der søkeren tross rimelige inntekter har alvorlige økonomiske problemer. Slik rådgivning kan gi muligheter for å komme fram til et budsjett som er realistisk i forhold til den enkeltes inntekter. En gjennomgang som avklarer søkerens muligheter til å øke inntektene, utnytte reserver og redusere forbruket er ofte hensiktsmessig. Det kan her være aktuelt å fokusere både på muligheter for bedre avtaler med kreditorer, forsikringsselskaper og skattemyndighetene mfl., og på hvilke prioriteringer som er nødvendige å gjøre innenfor de inntekter den enkelte har.
Bestemmelsen om at stønaden bør ta sikte på å gjøre den enkelte selvhjulpen kan dessuten ha betydning for stønadsnivået. Det er en forutsetning at søkeren skal sikres et forsvarlig livsopphold. På den annen side bør ytelsen ikke være så høy at klienten ikke motiveres til å skaffe seg arbeid, delta i arbeidsmarkedstiltak eller andre aktiviteter som kan bidra til formidling til arbeid, eller på annen måte ta ansvar for sin egen situasjon.
4.4.3 Stønadsnivå
Loven selv gir ingen veiledning om det konkrete stønadsnivået. I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på sine sosialhjelpsytelser. Det forutsettes imidlertid at stønaden som gis sikrer søkeren et forsvarlig, men nøkternt levesett. I livsoppholdsbegrepet, inngår både helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Den enkeltes behov må alltid vurderes konkret. Stønadsnivået vil variere med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv.
De fleste kommuner har utarbeidet egne satser eller normer for stønadsnivået. Med hjemmel i § 5-1 tredje ledd ga Sosial- og helsedepartementet 13. februar 2001 veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold. Både statlige og kommunale retningslinjer er likevel kun veiledende, og et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet ved vurderingen av hva den enkelte trenger for å få dekket sine nødvendige behov. Ved utmåling av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er kommunen heller ikke bundet av andre etaters (for eksempel trygdeetatens eller namsmyndighetenes) satser. Se statlige veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold, med satser av 22.12.2005.
4.4.4 Vurdering av søkers inntekter
Den enkelte har i utgangspunktet ansvar for å sørge for eget underhold ved å utnytte aktuelle muligheter til forsørgelse. Inntektsgivende arbeid er nevnt spesielt i bestemmelsens første ledd. Videre forutsettes at andre inntekter, som trygd, pensjon og underhold etter familielovgivningen skal utnyttes fullt ut, likeså innestående i bank mv., og at det kan legges til grunn at midlene brukes til livsopphold ved vurdering av behov for, og ved beregning av økonomisk stønad.
4.4.5 Inntektsgivende arbeid
Plikten til å sørge for seg selv gjennom inntektsgivende arbeid er spesielt understreket i § 5-1, og all arbeidsinntekt skal tas med ved beregning av stønad. Kravet om å sørge for seg selv ved inntektsgivende arbeid gjelder i utgangspunktet alle arbeidsføre personer. Arbeidsføre uten arbeid plikter å ha jevnlig kontakt med Aetat, og ellers aktivt forsøke å skaffe seg arbeid. Også selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og andre som får sine inntekter på annen måte enn gjennom ordinært ansettelsesforhold, plikter å skaffe seg inntektsgivende arbeid dersom virksomheten de driver ikke gir tilstrekkelig inntekt. Hvorvidt personer som driver en næringsvirksomhet eller lignende som ikke gir tilstrekkelig inntekt, skal pålegges å søke ordinært arbeid må vurderes konkret, blant annet i forhold til om det kan forventes at virksomheten vil gi bedre lønnsomhet innen rimelig tid.
Kravet om å skaffe arbeid både gjennom Aetat og på egen hånd, gjelder uavhengig av om vedkommende har rett til dagpenger under arbeidsløshet. Den som søker arbeid kan heller ikke velge å bare ta spesielle typer arbeid, men må ta det arbeidet som finnes, og som vedkommende er kvalifisert for. Situasjonen kan også være slik at stønadsmottakeren må ta arbeid vedkommende er, eller mener seg overkvalifisert for, dersom det er eneste mulighet på det aktuelle tidspunkt.
Krav om å ta arbeid må vurderes konkret, og begrunnes i hensynet bak målet om at enhver skal sørge for seg selv. Et slikt krav kan og bør derfor ikke stilles absolutt. I enkelte tilfeller gir det liten mening å kreve at søkeren skal ta inntektsgivende arbeid. Dette gjelder i første rekke personer som mottar ytelser fra folketrygden på grunn av manglende arbeidsevne, personer som er i et attføringsopplegg eller lignende i regi av trygdeetaten eller Aetat, og personer som har søknad om slike ytelser til behandling.
En del personer kan være uten arbeidsevne uten at de er inkludert i trygdesystemet. Også overfor disse kan det, etter omstendighetene, være lite hensiktsmessig å stille krav om å ta arbeid. Se for øvrig rundskriv H-28/97 om opprettelse av samarbeidsforum og samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning.
4.4.7 Vurdering av søkers utgifter
Sosialtjenesten kan ha plikt til å yte stønad til utgifter til søkerens livsopphold. Livsopphold er som nevnt foran ikke et entydig begrep, og det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir heller ingen veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen som gis, men det er forutsatt at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold.
4.4.8 Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet
Kjerneområdet omfatter de helt grunnleggende behov, som mat, klær, bolig og oppvarming, og tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Det tas dessuten særlig hensyn til barns behov.
4.4.9 Mat og drikke, Klær og sko
Mat og drikke er en selvsagt del av kjerneområdet. Utgiftene vil variere blant annet med husholdningens størrelse, sammensetning og eventuelle barns alder. Nivået ved beregning av utgifter til mat baseres på et nøkternt, ernæringsmessig fornuftig kosthold, og skal gi rom for et varmt måltid hjemme per dag. Personer som av medisinske grunner er avhengig av spesielle dietter, vil som regel motta trygdeytelser til dekning av ekstrakostnadene dette innebærer. I enkelte tilfeller kan vedkommende likevel ha behov for ekstra ytelser til mat.
Klær og sko av alminnelig god kvalitet til hverdagsbruk, fritid og andre anledninger (pentøy) er en del av livsoppholdet. Den enkeltes behov her vil variere, avhengig av alder og arbeidsforhold mv. Det kan legges til grunn at klær i en viss utstrekning kjøpes på salg, men det bør ikke forutsettes at klær skal kjøpes brukt.
4.4.10 Husholdningsartikler og hygiene med mer
Utgifter som er nødvendig for personlig hygiene, for eksempel alminnelige toalettartikler, såpe, hårklipp, barbersaker mv. inngår i livsoppholdet. Likeså alminnelige husholdningsartikler, som rengjøringsartikler, papirvarer mv.
TV-lisens og abonnement på en avis er en del av livsoppholdet. Det samme er utgifter til abonnementsavgift på telefon og et rimelig antall tellerskritt.
4.4.11 Fritidsaktiviteter og fritidsutstyr til barn
Kostnader knyttet til alminnelige fritidsaktiviteter skal legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig når det gjelder barn og unge er det viktig at de har anledning til å delta i den type aktiviteter som er vanlig for barn og unge på stedet. Også for voksne kan det etter en konkret vurdering være rimelig å yte stønad til fritidsaktiviteter og for eksempel deltakelse på kurs, i organisasjonsvirksomhet og lignende.
Hensynet til at barn skal ha en normal oppvekst til tross for familiens dårlige økonomi innebærer bl.a. at de får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter. I den grad dette krever særlig utstyr, er slikt utstyr en del av livsoppholdet.
4.4.12 Reiseutgifter
Bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med nødvendige daglige gjøremål, arbeid og fritid er en del av livsoppholdet. Behovet for å bruke slik kommunikasjon vil imidlertid avhenge av vedkommendes alder og helsetilstand, samt avstanden mellom bosted og jobb, skole og aktivitetstilbud mv.
4.2.13 Boutgifter
Boutgifter er den største enkeltutgiften for mange husholdninger. Løpende utgifter til bolig, så som husleie, faste utgifter i borettslag, sameie og lignende er en del av livsoppholdet. Hjelp til betaling av renter på boliglån må som regel vurderes på samme måte. Boligen bør være i god stand og ha en nøktern standard som er tilpasset husholdningens størrelse og sammensetning.
Dersom boutgiftene er så høye at søkeren ikke vil være i stand til å betjene disse med de inntekter vedkommende har, eller kan forventes å få, kan sosialtjenesten stille vilkår om at boutgiftene reduseres. Dette kan innebære at vedkommende må bytte bolig. Bytte av bolig er særlig aktuelt i tilfeller der lavere boutgifter er av betydning for vedkommendes mulighet til selvforsørgelse. Det må i denne sammenheng tas hensyn til boligens standard og søkerens behov. Det må vurderes hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser et eventuelt boligbytte vil få. Det må blant annet tas hensyn til den pris som realistisk kan oppnås ved salg. Flytting kan være en belastning i seg selv, og også dette moment må tillegges vekt. Det må vurderes om salg eller bytte av bolig påfører søkeren eller dennes familie alvorlige sosiale problemer. Det kan i enkelte situasjoner være åpenbart urimelig å kreve bytte av bolig.
Det generelle kostnadsnivået i kommunen kan være så høyt at søkeren ikke har mulighet til å finne en bolig innenfor en kostnadsramme vedkommende kan klare selv, på kort eller noe lengre sikt. Også dette moment må tillegges vekt.
Løpende utgifter til strøm og oppvarming inngår som del av kjerneområdet.
Utgifter til strøm er todelt, og består av betaling til en netteier (nettleie) og en kraftleverandør (strømforbruket). Ved søknad om hjelp til å betale strømutgifter, bør sosialtjenesten bidra til at søker får orden på forholdet til både netteier og kraftleverandør.
Dersom søker er skyldig beløp til netteier eller kraftleverandør, bør sosialtjenesten bistå vedkommende med å inngå en avtale om nedbetaling, samtidig som løpende utgifter vurderes dekket som livsopphold.
Kostnader knyttet til bolig- og innboforsikring er en nødvendig del av livsoppholdet.
4.4.14 Innbo og utstyr
Søkeren har krav på stønad til innbo ved etablering i bolig dersom søkerens økonomi er slik at vedkommende ikke kan finansiere dette på andre måter. Med innbo og utstyr menes møbler, nødvendige hvitevarer, TV, radio, samt bruksgjenstander som sengetøy, håndklær, kjøkkenutstyr og lignende. Stønaden skal sikre en nøktern og rimelig boligstandard. Søkerens individuelle behov må legges til grunn ved vurderingen av hvilket innbo det er rimelig at vedkommende har. Behovet vil variere blant annet med søkerens alder, husstandens størrelse og om det er barn i familien. Det er vanlig å skaffe seg innbo etter hvert som økonomien gir rom for det. Kostnader knyttet til vedlikehold og fornyelse vil ofte innebære behov for en tilleggsytelse til eventuell løpende ytelse. Hvilken standard som kan kreves må, på samme måte som ved etablering, ses i sammenheng med hva som er vanlig for personer i samme livsfase som søkeren. Sosialtjenesten har kun plikt til å gi stønad til rimelige løsninger. Hvis det er vanlig å kjøpe brukt, vil også sosialtjenesten kunne forutsette en slik løsning.
4.4.15 Høytids- og merkedager/fritidsutstyr
Utgifter knyttet til spesielle begivenheter (julefeiring, fødselsdager, dåp, konfirmasjon, høytids- og merkedager knyttet til andre kulturer osv.) er isolert sett ikke nødvendige for den enkeltes livsopphold. Etter en helhetsvurdering av søkerens situasjon kan det likevel være åpenbart urimelig ikke å innvilge hjelp til denne type utgifter. Også her må det tas særlig hensyn til barns behov.
Vanlig utstyr til noen fritidsaktiviteter bør medregnes i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Utgifter til kostbart utstyr ligger utenfor det som kan anses som livsopphold.
4.4.16 Spebarnsutstyr, barnepass og skole
I forbindelse med fødsel oppstår det behov for spebarnsutstyr. Slike utgifter til nødvendig utstyr er en del av livsoppholdet, og søknad om stønad til dette må vurderes på vanlig måte. Dersom kvinnen ikke har vært i arbeid før fødselen, vil hun motta engangsstønad ved fødsel. Denne ytelsen er i utgangspunktet ment å dekke utgiftene til anskaffelse av nødvendig barneutstyr, samt andre utgifter i forbindelse med fødselen.
Stønad til dekning av utgifter til barnetilsyn (barnehage, dagmamma og skolefritidsordning) kan i utgangspunktet ikke kreves etter § 5-1. Det finnes egne ordninger som er spesielt rettet mot behov for barnepass og kostnader i forbindelse med dette, for eksempel kommunale stønader, friplass, stønad til barnetilsyn mv. Sosialtjenesten bør bistå med informasjon og søknader knyttet til slike ordninger.
Det kan likevel tenkes tilfeller hvor stønad til barnepass er nødvendig for søkerens mulighet til å komme ut av en vanskelig situasjon, for eksempel der dette er en forutsetning for deltakelse i utdanning eller arbeidsliv, og hvor det vil være åpenbart urimelig ikke å yte stønad.
Ved skolestart vil foreldre kunne ha en del ekstra utgifter til ransel og annet utstyr som barnet ikke får på skolen. Slike utgifter er nødvendige i forbindelse med skolestart, og skal som hovedregel legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet.
Elever kan få lån og/eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning i forbindelse med videregående skole. For elever under 19 år vil retten til lån/stipend som hovedregel være avhengig av foreldrenes inntekt. Det er som utgangspunkt rimelig å kreve at elever utnytter muligheten for lån og stipend i Lånekassen til dekning av ekstrautgifter, før sosialtjenesten vurderer å yte stønad til dette. Men sosialtjenesten bør her utvise et visst skjønn.
Stipend fra Lånekassen til hjemmeboende elever i videregående skole er ment å dekke de særlige utgiftene eleven har i forbindelse med skolegangen. Stipendet bør derfor ikke medregnes som inntekt ved vurdering av behov for og ved beregning av stønad til livsopphold til familien.
4.4.17 Utgifter knyttet til samvær med barn
Selv om foreldre ikke har den daglige omsorgen for egne barn, har de som regel utgifter i forbindelse med samvær med barnet, for eksempel til ekstra mat, barneklær, leker, utstyr og transport/reiseutgifter. Ved vurderingen av en søkers stønadsbehov må det tas hensyn til at vedkommende har forpliktelser overfor barn i forbindelse med samvær. Sosialtjenesten kan imidlertid legge vekt på om det er muligheter for at samværet kan gjennomføres på en rimeligere måte.
4.4.18 Lege, psykolog, legemidler, tannlegeutgifter
Utgifter til lege, psykolog mv. dekkes langt på vei av folketrygden. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel ved vurdering ev stønadsbehovet etter sosialtjenesteloven. Utgifter til behandlingssteder eller behandlingstyper som ligger utenfor folketrygdens system, ligger vanligvis også utenfor det sosialtjenesten har plikt til å dekke i henhold til § 5-1.
Rikstrygdeverkets forskrifter om godtgjørelse av utgifter til viktige legemidler (blå resept) er i utgangspunktet ment å dekke medisiner som er nødvendige for den enkelte. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel på slike medisiner ved vurdering av stønadsbehovet. Sosialtjenesten bør dessuten, i særlige tilfeller, vurdere utgifter til medisiner og behandlingsformer som ikke er omfattet av ordningen med blå resept (hvit resept, reseptfrie).
Sosialtjenesten har normalt plikt til å inkludere utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig kostbar behandling ligger i utgangspunktet utenfor det loven er ment å dekke. Foreligger det et rimeligere alternativ som er faglig forsvarlig, kan stønaden begrenses til en slik løsning. Når vedkommendes tannstatus ikke er ødelagt, er det ikke tilstrekkelig bare å dekke behandling i form av proteser. Sosialtjenesten kan ikke pålegge søkeren å benytte bestemte tannleger, men dersom det i kommunen er store prisforskjeller for samme behandling, kan stønaden begrenses til å dekke et rimelig alternativ. Kosmetisk behandling anses i utgangspunktet ikke som nødvendig for livsoppholdet, men det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk.
4.4.19 Bilhold
Utgifter til bilhold ligger normalt utenfor det sosialtjenesten plikter å medregne på utgiftssiden ved vurdering av søkerens stønadsbehov. Folketrygden har egne stønadsordninger knyttet til nødvendig bilhold, eller annen transport. Situasjonen kan imidlertid være at vedkommende ikke har rett til stønad fra folketrygden, men likevel er avhengig av å bruke bil, eller at tilgang til bil er av særlig stor betydning for vedkommendes mulighet til å være eller bli selvhjulpen. Bil kan for eksempel være helt nødvendig fordi søker eller noen i husholdningen er bevegelseshemmet, fordi det er eneste mulighet for å kunne frakte barn til og fra skole/barnehage, komme seg til arbeids- eller utdanningssted, eller i forbindelse med daglige gjøremål. Dersom søkeren i slike tilfeller eier en bil av nøktern standard, kan det være rimelig å yte stønad til driftsutgifter. Her vil det også være store geografiske forskjeller.
4.4.20 Underholdsbidrag til barn og bidragsgjeld
Sosialtjenesten har i utgangspunktet ikke plikt til å yte stønad til betaling av løpende underholdsbidrag eller dekning av bidragsgjeld. Dersom søkerens inntekt etter sosialtjenestens mening tilsier et lavere bidrag enn det som er fastsatt, må vedkommende henvende seg til bidragsfogden for å få vurdert endring av bidraget. Etter barneloven § 57 er det opp til den bidragspliktige selv å fremme et slikt krav, sosialtjenesten kan eventuelt bistå vedkommende. Sosialtjenesten må for øvrig vurdere om søker har tilstrekkelig til livsopphold inntil bidraget eventuelt er redusert. I denne forbindelse må allerede foretatte påleggstrekk og innbetalinger tas hensyn til.
4.4.21 Klage
Fylkesmannen er klageinstans etter reglene, men kompetansen til å overprøve kommunens skjønn er begrenset til tilfeller der ”skjønnet er åpenbart urimelig”.
Noen informative websider: Rettighetssiden og Alene med barn .
|
Copyright © Mosken - 2007 |
