| Home | | | Fibromyalgia | | | Sitting disability | | | Norwegian | | | German | | | Sitteproblemer | | | Trygderegler |
| Rettigheter | | | Skatteregler | | | Borrelia | | | Message board | | | Norsk Forum | | | Photos | | | About me |
Hei, jeg heter Mosken, er jurist og har forfattet brosjyren "Bruk dine rettigheter nr. 7" om skattespørsmål, for Norges Handikapforbund. Du kan lese mer om skattereglene på websiden min om skatterett. Jeg har også en webside om rettigheter utenfor folketrygdloven, som f.eks. rett til økonomisk sosialhjelp, hjemmehjelp og rett til henvisning til spesialist.
På denne siden har jeg i korthet redegjort for de mest sentrale reglene om rett til tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. I venstre marg kan du finne linker til websider som behandler andre typer pasient- eller trygderettigheter. Hvis du har spørsmål du vil diskutere med andre kan du besøke vårt forum! Vi deler også våre erfaringer med NAV!
Det er de lokale trygdemyndighetene/NAV og i siste instans Trygderetten og eventuelt domstolene som konkret avgjør hvert enkelt spørsmål om uførepensjon. Opplysningene som er gitt på denne websiden er kun å betrakte som generell informasjon og er ikke uttømmende.
I 2006 ble det etablert en ny Arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) som består av Arbeids- og velferdsetaten og de delene av kommunens sosialtjenester som inngår i de felles lokale kontorene. Disse etatene var tidligere Aetat og trygdeeetaten. Innen 2010 skal alle kommuner ha et lokalt NAV-kontor. Dette er en av de største forvaltningsreformene i nyere tid.
Alle relevante lovforslag og utredninger blir fremmet av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Sentrale utredninger i nyere tid er ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre, NOU 2007:04 og St.meld. nr 9 (2006-07) Arbeid, velferd og inkludering.
Regjeringen ønsker å innføre en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden som erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Omleggingen skal bidra til å vri ressursbruk fra stønadsforvaltning til aktive tiltak og oppfølging, jf. overnevnte St.melding.
Den nye ytelsen skal omfatte de midlertidige ytelsene, som i tillegg til å gi mottakerne økonomisk trygghet, skal legge til rette for å få folk inn i aktive, arbeidsrettede løp. Forslaget til den nye ordningen skal etter planene legges fram for Stortinget våren 2008, med mulighet for iverksetting fra 1. januar 2009.
Trenger du ny fastlege? Gå til NAV sine sider for å se vilke som har ledig kapasitet. Vil du bytte fastlege har NAV even side for dette.
1. Sykepenger
Sykepenger er hjemlet i folketrygdloven kapittel 8. Formålet med ytelsen er å sikre inntekt til personer som er arbeidsuføre på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. For å få rett til sykepenger må stønadsmottaker ha vært i arbeid i minst fire uker umiddelbart før han eller hun ble arbeidsufør (opptjeningstid). I mars 2007 trådte en ny forskrift i kraft; Forskrift om avklaring, arbeidsrettet rehabilitering og oppfølging for sykmeldte arbeidstakere av 28.3.2007. Arbeidsgiver og arbeidstaker har fått et større ansvar for at det legges til rette for utprøving av arbeidsevne og for at behovet for bedriftsintern attføring og yrkesrettet attføring vurderes så tidlig som mulig.
Funksjonsnedsettelsen må være på minst 20 prosent og arbeidsuførheten må dokumenteres ved legeerklæring, bortsett fra når arbeidstaker har rett til å benytte egenmelding i arbeidsgiverperioden. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer gir ikke rett til sykepenger. Sykepenger ytes i inntil ett år.
Ved beregning av sykepenger for arbeidstakere legges vanligvis den gjennomsnittlige arbeidsinntekten i arbeidsforholdet de siste fire uker før arbeidsuførheten inntraff til grunn. Arbeidstakere får kompensert 100 prosent av inntektsgrunnlaget fra første dag begrenset oppad til 6 G. Sykepenger de første 16 dagene ytes av arbeidsgiver (arbeidsgiverperioden). Selvstendig næringsdrivende har rett til sykepenger fra 17. dag med et kompensasjonsnivå på 65 prosent av inntektsgrunnlaget. De har anledning til å tegne tilleggsforsikring i folketrygden etter ulike alternativer når det gjelder kompensasjonsnivå og ventetid. Sykepenger utmåles i forhold til inntektstap og/eller arbeidstid. Ved utmåling av sykepenger er reduksjon av ytelsen i forhold til arbeidstid hovedregelen.
Det skal iverksettes aktive arbeidsrelaterte tiltak så tidlig som mulig og senest når arbeidsuførheten har vart i åtte uker (gradert eller aktiv sykemelding). Stønadsmottaker har plikt til å bidra til at hensiktsmessige tiltak for å tilrettelegge arbeidet og for utprøving av funksjonsevnen blir utredet og iverksatt. Det skal innen åtte uker lages en oppfølgingsplan sammen med arbeidsgiver. Stønadsmottaker har plikt til å ta imot et eventuelt tilbud om behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring. Stønadsmottaker har videre plikt til å rette seg etter legens råd og å ikke opptre på en måte som kan forverre helsetilstanden eller forlenge arbeidsuførheten. Dersom bedriftsinterne tiltak ikke fører fram har Arbeids- og velferdsetaten plikt til å vurdere om yrkesrettet attføring bør prøves. Ved sykemelding skal legen alltid vurdere om stønadsmottaker kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet. Retten til ytelse faller bort dersom stønadsmottaker nekter å utprøve funksjonsevnen, forsøke arbeidsrelatert aktivitet, eller dersom vedkommende ikke bidrar til oppfølgingsplan sammen med arbeidsgiver.
2. Rehabiliteringspenger
Rehabiliteringspenger er hjemlet i folketrygdloven kapittel 10. Formålet med rehabiliteringspengene er å sikre inntekt til personer som har sykdom, skade eller lyte. Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at stønadsmottaker får aktiv behandling med utsikt til å bedre arbeidsevnen.
Stønadsmottaker må være mellom 18 og 67 år, og ha tapt minst halvparten av sin arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. I sluttfasen av en periode med medisinsk rehabilitering, kan det ytes rehabiliteringspenger ned til 20 prosent uførhet. Rehabiliteringspenger gis til personer som har brukt opp sin sykepengerett. Det kan også ytes rehabiliteringspenger til personer som
ikke har hatt rett til sykepenger når arbeidsuførheten har vart i ett år
tidligere har mottatt rehabiliteringspenger, og igjen blir arbeidsufør på grunn av samme sykdom innen ett år
tidligere har mottatt rehabiliteringspenger, og innen seks måneder igjen blir arbeidsufør på grunn av en annen sykdom mens vedkommende er i arbeid, uten å ha opparbeidet seg rett til sykepenger fra trygden på nytt
må avbryte yrkesrettet attføring på grunn av sykdom
er student under 26 år og har vært sammenhengende arbeidsufør i minst 20 uker på grunn av alvorlig sykdom.
Rehabiliteringspenger ytes normalt ikke sammenhengende i mer enn 52 uker. I særskilte tilfeller kan stønadsperioden forlenges i ytterligere 52 uker, og ved meget alvorlige sykdomstilstander eller ved større skader hvor den medisinske behandlingen tar lengre tid, kan det gjøres ytterligere unntak fra tidsbegrensningen.
Fra 2004 ble det foretatt en innstramming i muligheten til å motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene. Lovendringen skulle bidra til at det gis stønad i en aktiv behandlingssituasjon med mulighet til å bedre arbeidsevnen, og at ytelsen stanses dersom det ikke foreligger aktiv medisinsk behandling med utsikt til bedring. Ordningen med rehabiliteringspenger har til formål å hjelpe mennesker tilbake til arbeidslivet. Det er min erfaring at denne innstrammingen har ført til flere mottakere av attføringspenger og at flere faller utenfor systemet enn tidligere.
Grunnlaget for rehabiliteringspenger fastsettes ut fra stønadsmottakers pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten. Dersom det gir et høyere grunnlag skal det legges til grunn et gjennomsnitt av den pensjonsgivende inntekten i de tre siste årene før samme tidspunkt. Pensjonsgivende inntekt fra selvstendig næringsvirksomhet og trygdeytelser som anses som pensjonsgivende inntekt regnes også med i grunnlaget (vartpenger, ventelønn, sykepenger, fødselspenger, adopsjonspenger, svangerskapspenger, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom etter ftrl. kapittel 9, dagpenger under arbeidsløshet, rehabiliteringspenger og attføringspenger). Pensjonsgivende inntekt over 6 G regnes ikke med i beregningsgrunnlaget. Begrensingen på 6 G legges til grunn for hvert enkelt inntektsår.
Rehabiliteringspenger ytes med 66 prosent av grunnlaget. Minste årlige ytelse er 1,8 G. For en som får nedsatt arbeidsevnen før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsen 2,4 G. Til den som forsørger barn, ytes et barnetillegg på 27 kroner per dag per barn. Tillegget kan gis til begge foreldrene, dersom begge mottar rehabiliteringspenger. Rehabiliteringspenger inklusive barnetillegg kan ikke utgjøre mer enn 90 prosent av stønadsmottakers rehabilitringspengegrunnlag.
Rehabiliteringspenger utmåles i forhold til inntektstap og/eller arbeidstid. Som hovedregel blir inntektstapet lagt til grunn. Mottakere av rehabiliteringspenger kan ha en inntektsøkning på 10 prosent uten at uføregraden blir endret. Dette er et såkalt slingringsmonn for å unngå omregning ved mindre inntektsendringer.
Stønadsmottaker må være under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren er likestilt med behandling. Vedkommende har i tillegg plikt til å medvirke til utarbeiding av oppfølgingsplan. Retten til rehabiliteringspenger faller bort dersom stønadsmottaker ikke er under aktiv behandling eller unnlater å følge den individuelle oppfølgingsplanen. Stønadsmottaker har videre plikt til å rette seg etter legens råd og ikke opptre på en måte som kan forverre helsetilstanden eller forlenge arbeidsuførheten. Om bedriftsinterne tiltak ikke fører frem, har Arbeids- og velferdsetaten en plikt til å vurdere om yrkesrettet attføring bør prøves.
3. Forskjellsbehandling og legeerklæringens rolle - søknad om TU og uførepensjon
Ved avgjørelse av krav om helserelaterte ytelser som tidsbegrenset uførestønad (TU) og uførepensjon, er det en rekke forhold som kan forårsake at like saker behandles ulikt. Hovedårsaken er at reglene om TU og uførepensjon er svært skjønnspreget. Mulighetene for skjønn er faktisk så betydelig at det er vanskelig å unngå forskjellsbehandling. Ifølge en offentlig utredning om Sykefravær og uførepensjonering (NOU 2000: 27), vil legens og trygdefunksjonærens vurderinger og praktisering av regelverket kunne ha betydning for utviklingen av tallet på stønadsmottakere.
Folketrygdlovens bestemmelser om tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon følger av lovens kapittel 12.
Legeerklæring fra behandlende lege kan få stor betydning for trygdesakens utvikling og utfall. Dette gjelder spesielt hvis søkeren tilhører gruppen med muskel-skjellettsmerter - ofte kalt diffuse lidelser. Denne diagnosegruppen vil typisk omfatte: reumatoid artritt, artroser, ryggsykdommer, herunder bekkenløsning, myalgi og fibromyalgi. Selv om denne gruppen ikke skal diskrimineres, kan det være vanskelig å avgjøre omfanget og varigheten av funksjonsnedsettelsen og avslagsprosenten er høy. For 2003 var avslagsprosenten for denne gruppen 41,1 %. For aldersgruppen 65-67 år var imidlertid avslagsprosenten bare 34%. Den var høyest for aldersgruppen 50-59 år (46.7 %).
Det er svært viktig at søkeren har hatt en god kommunikasjon med legen og spesielt formidlet omfanget av funksjonsnedsettelse. Her gjelder det ikke å fokusere på det positivet, men tvert i mot å nevne alt man ikke lenger kan gjøre pga sykdommen/skaden. I denne diagnosegruppen er ofte søkers egenvurdering den viktigste kunnskapskilden for legen. Søker bør derfor ha hatt regelmessig kontakt med behandlende lege og generelt ha et godt forhold til denne. Den behandlende legen kjenner pasienten best og vil være best informert om pasientens medisinske problemer. Et av målene med fastlegereformen var å gi pasientene en fast legekontakt som kunne følge pasienten over tid og dermed få et mer inngående kjennskap til den enkelte pasient. Behandlende leges uttalelse vil derfor alltid være viktig.
En legeerklæring i seg selv er ikke nok. Legen skal gi både medisinske opplysninger og en funksjonsvurdering i forhold til det aktuelle yrket. Funksjonsbeskrivelsen skal fortelle hva søkeren kan og ikke kan med hensyn til arbeidsinnsats. Det bør videre foreligge en medisinsk utredning og gjerne henvisning til spesialister, samt uttalelser fra disse. Når det gjelder søkere med muskel-skjellettsmerter bør legen være spesielt oppmerksom på:
Behandlende lege skal uttale seg om hvordan sykdommens art og grad innvirker på arbeidsevnen og ikke om vilkårene for TU/uførepensjon er oppfylt. Det er ikke meningen at legen skal innta rollen som søkers advokat. Legen skal heller ikke være portvokter for trygden og dens goder....
Jeg anbefaler at søker selv også vedlegger et personlig brev som beskriver så klart og greit som mulig om bakgrunnen for søknaden, omfanget av funksjonsnedsettelse m.m. Det kan være at du selv kan få med viktig informasjon som legen har utelatt. Du har krav på å få lese hva legen(e) din(e) har skrevet.
Trygdelegen ved trygdekontoret fungerer ofte som en kontrollinstans i forhold til om de medisinske kriteriene er oppfylt ved søknad om uførepensjon. Dette gjelder særlig hvis det ikke foreligger vurderinger fra spesialister.
4. Tidsbegrenset uførestønad
Ordningen med tidsbegrenset uførestønad/TU gjelder for nye tilfeller, dvs. krav som er fremsatt fra og med 1. januar 2004.
Uføreområdet er nå delt i henholdsvis tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon. Formålet er å redusere antallet nye uførepensjonister og å forebygge utstøting fra arbeidslivet og varig uførhet, gjennom blant annet å innføre en ny tidsbegrenset uførestønad, se Ot.prp. nr.102 (2001-2002) og Innst.O. nr. 86 (2002-2003). Tidsbegrenset uførestønad er en oppfølging av forslag i Sandmanutvalgets innstilling (NOU 2000:27).
Innføring av tidsbegrenset uførestønad markerer at ikke alle uføre skal ha en varig ytelse. Gjennom oppfølging i stønadsperioden, er målet at flest mulig skal komme tilbake i arbeid. Dette er i samsvar med noe av formålet til folketrygden, jf. folketrygdlovens § 1-1 tredje ledd: ”Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.”
Uførepensjon skal etter dette som hovedregel forbeholdes personer som er fullt arbeidsuføre uten mulighet for bedring av inntekts- /arbeidsevnen.
4.1 Vilkår for tidsbegrenset uførestønad
Tidsbegrenset uførestønad er hjemlet i folketrygdloven kapittel 12. Det er et vilkår for rett til ytelse at stønadsmottaker har varig sykdom, skade eller lyte, og at stønadsmottaker er mellom 18 og 67 år. Evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) må være varig nedsatt med minst halvparten. Det er videre et vilkår for rett til tidsbegrenset uførestønad at stønadsmottaker har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre arbeidsevnen. Med mindre åpenbare grunner tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig, kan ytelse bare gis dersom stønadsmottaker har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre et individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg uten at inntektsevnen er bedret. Inngangsvilkårene er de samme for tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. Det vil imidlertid i praksis bli stilt strengere krav til sykdommens/lidelsens varighet for å kunne få uførepensjon. Dersom det er en viss mulighet for at stønadsmottakeren kan komme tilbake i arbeid, skal det tilstås tidsbegrenset uførestønad. Ytelsen gis for en periode på ett til fire år og skal revurderes før periodens utløp.
Tidsbegrenset uførestønad beregnes på samme måte som rehabiliteringspenger. Mottakere som forsørger barn kan få et behovsprøvd barnetillegg som uavkortet tilsvarer 40 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Barnetillegget behovsprøves i forhold til stønadsmottakers inntekt og ektefelles/samboers inntekt.
Ved fastsettelse av uføregraden skal inntektsmulighetene i ethvert arbeid som stønadsmottaker kan utføre sammenliknes med de inntektsmulighetene som stønadsmottaker hadde før uførheten oppsto. Når det er gått ett år siden ytelsen ble innvilget eller uføregraden ble forhøyet, kan en stønadsmottaker ha en årlig pensjonsgivende inntekt (friinntekt) på 1 G uten at uføregraden skal revurderes. Ved opptrapping av arbeidsinnsatsen kan uføregraden reduseres ned til 20 prosent. Tidsbegrenset uførestønad graderes i intervaller på fem prosent.
Stønadsmottakeren har plikt til å medvirke til utarbeiding av en individuell oppfølgingsplan. Retten til ytelse faller bort dersom stønadsmottaker uten rimelig grunn unnlater å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering, yrkesrettet attføring eller å medvirke til utarbeidelse og oppfølging av den individuelle oppfølgingsplanen, jf. St.meld.nr.9 (2006-07).
5. Kort om vilkårene for rett til uførepensjon
Informasjonen nedenfor er i hovedsak hentet fra Rikstrygdeverkets rundskrivsamling.
5.1 Generelt
Det er fem vilkår som alle må være oppfylt for å ha rett til uføreytelse. Her er de viktigste:
Sykdomsvilkåret: Inntektsevnen (arbeidsevnen) må være nedsatt på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Det er òg et krav at sykdommen, skaden eller lytet er hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen (arbeidsevnen).
Behandlings/attføringsvilkåret: Søker må ha gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling eller attføring for å bedre inntektsevnen (arbeidsevnen). Den medisinske behandlingen skal gjøre de varige følgene av sykdommen, skaden eller lytet så små som mulig. Attføringen (for eksempel arbeidstrening eller opplæring) skal hjelpe søker tilbake i arbeid.
Vilkåret om nedsatt inntektsevne med minst 50 prosent: Dersom søker er yrkesaktiv, må inntektsevnen være varig nedsatt med minst halvparten. Med inntektsevne menes evnen til å skaffe arbeidsinntekt (pensjonsgivende inntekt) i et hvilket som helst yrke søker kan utføre, ikke bare i det tidligere yrket eller i det søker er utdannet til.
Søker må dessuten ha vært medlem i folketrygden i minst tre år i tiden like før vedkommende ble ufør. Hovedregelen er at alle som er bosatt her i landet, er medlemmer i folketrygden.
I tillegg må søker være mellom 18 og 67 år. Etter fylte 67 år, har søker rett til alderspensjon.
5.2 Kravet om gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring
Kravet om gjennomgått behandling og attføring må ses i sammenheng med at folketrygdloven bygger på det grunnsynet at tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon ikke bør gis hvis det er mulig for medlemmet å fortsette eller komme tilbake til inntektsgivende arbeid.
Med behandling menes medisinsk eller annen behandling som har til formål å bedre medlemmets helsetilstand slik at følgene av sykdommen/skaden/lytet blir så små som mulig. I Attføringsmeldingen er det gitt følgende definisjon:
Med attføring menes yrkesrettet attføring. Trygdekontorets oppgaver i denne sammenheng er aktiv oppfølging i syke- og rehabiliteringsfasen, og overføring til arbeidsmarkedsetaten ved yrkesrettet attføring.
5.3 Nærmere om hensiktsmessig behandling-hensiktsmessig attføring
Som hensiktsmessig behandling eller attføring regnes bare behandlings- eller attføringstiltak som foreligger som et konkret tilbud eller mulighet for medlemmet. Utover dette må det ved vurderingen av hva som er hensiktsmessig tas utgangspunkt i den enkelte sak. I den forbindelse skal det legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter, og om medlemmet kan få arbeid dersom han pendler eller flytter.
Hva som skal betraktes som hensiktsmessig behandling må avgjøres på bakgrunn av uttalelser fra medisinsk, eventuelt annet kompetent hold. Det må tas hensyn til den medisinske tilstands art, alvorlighet og prognose - med og uten behandling.
Vurderingen av kravet om gjennomgått hensiktsmessig attføring, tar utgangspunkt i spørsmålet om det er en realistisk mulighet for at medlemmets inntektsevne kan bedres gjennom yrkesrettede tiltak, eller om det ikke kan anses å foreligge et ubenyttet attføringspotensial. Dette spørsmålet skal det tas stilling til i alle uføresaker. Ved vurderingen av den enkelte sak skal det tas utgangspunkt i medlemmets alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter.
NAV arbeid har ansvar for en rekke ulike attføringstiltak i form av kurs, skolegang, hospitering, arbeidstrening mv. Det kan dreie seg om alt fra kortvarig praktisk opplæring til mer langvarig teoretisk utdanning. I tillegg har NAV trygd flere virkemidler som skal legge forholdene bedre til rette for tiltak på arbeidsplassen - bedriftsintern attføring.
Det er flere som forsøker seg i attføringstiltak, men som blir sykmeldt etter kort tid og derfor ikke gjennomfører tiltaket. Dette kan skyldes at tiltaket ikke er tilstrekkelig tilpasset den enkelte. Det synes å være behov for mer kunnskap om hvilke tiltak som kan hjelpe ulike grupper til å få og bli værende i arbeid. Det bør derfor legges til rette for dette ved at ansatte på de lokale NAV kontorene blir flinkere til å vurdere funksjonsnivået til den enkelte bl.a. ved å lytte til medlemmet. Det er en fare for at dagens regelverk fører til at det gjennomføres for mange tiltak som ikke er tilpasset den enkeltes behov, og dermed ikke er hensiktsmessige, for å tilfredsstille attføringskravet.
5.4 Skjerpet attføringskrav
Det har gjennom årene variert hvor strengt kravet til attføring har vært praktisert. På slutten av 1990-årene ser det ut til at antall tilfeller hvor attføring ble forsøkt ble redusert, samtidig som tallet på nye uførepensjonister økte betydelig. Dette var grunnen til at det i revidert budsjett for 2000 (St.prp.nr. 61 (1999-2000)) ble foreslått å innskjerpe kravet om attføring som vilkår for uførepensjon.
Denne innskjerpingen ble gjennomført ved administrative retningslinjer, og ble også omtalt i St.prp.nr.1 (2000-2001) Folketrygden.
På bakgrunn av dette innledet Rikstrygdeverket et samarbeid med Aetat. Nedenfor refereres følgende krav i brev fra Sosial- og helsedepartementet av 14. juni 2000:
“Det er spesielt viktig at yngre personer får et relevant attføringstilbud som kan forebygge varig uførhet. Attføring skal være forsøkt, med mindre åpenbare grunner tilsier at det ikke er hensiktsmessig når:
Også for personer over 45 år med blant annet muskel og skjelettlidelser bør det som hovedregel forsøkes attføring før uførepensjon kan tilstås.”
I de senere årene har et økende antall uførepensjonssaker blitt avslått fordi hensiktsmessig attføring ikke er gjennomført. I tillegg har det vært en økning i antall avslag som er anket til Trygderetten. I 2002 ble 26 pst. av de uførepensjonsvedtakene som ble anket, omgjort til gunst for den trygdede. I noen rettsavgjørelser ble det framhevet at det ikke framgikk av lov eller forskrift at kravet om attføring skal praktiseres strengere i forhold til muskel- og skjelettplager.
Ved lovendring som trådte i kraft fra 1. januar 2005, ble et skjerpet krav om gjennomgått attføring lovfestet, uavhengig av diagnosegruppe, jf Ot.prp. nr. 9 (2004-2005) og Innisst. O. nr. 36 (2004-2005). Utgangspunktet er at attføring skal være gjennomført eller forsøkt gjennomført før en person kan bli innvilget en uføreytelse. Slik loven lyder nå kan vilkåret bare fravikes i de tilfeller hvor ”åpenbare grunner” tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig. Fra lovgivers side er det presisert at innskjerpingen skal gjelde uavhengig av diagnose- og aldersgruppe. Dette innebærer at flere vil bli vurdert med sikte på gjennomføring av yrkesrettede tiltak. Lovendringen gjelder for krav framsatt 1. januar 2005 eller senere. Retningslinjene som er nevnt nedenfor er i det vesentlige hentet fra RTV's rundskriv med kommentarer til Folketrygdloven § 12-5. RTV
Arbeids- og velferdsetaten (NAV) skal ta stilling til om det foreligger ”åpenbare grunner” som tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig. Det skal mye til før det kan fastslås at det ikke foreligger et attføringspotensiale. Hvis NAV mener at det ikke foreligger ”åpenbare grunner”, skal det vurderes om det er hensiktsmessig og nødvendig å iverksette yrkesrettede tiltak etter § 11-6.
Når det gjelder bedriftsinterne tiltak, må arbeidsgiveren så langt det er mulig iverksette de tiltak som er nødvendige for at arbeidstakeren skal kunne opprettholde eller øke sin restarbeidsevne. Målet er at arbeidstakeren skal kunne fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet, arbeidstiden, endringer i tekniske innretninger eller lignende. Trygdeetaten må forsikre seg om at arbeidsgiveren har gjort det som kan forventes. Arbeidsgiver skal i samråd med arbeidstaker utarbeide en oppfølgingsplan. Tidligst mulig og senest når arbeidsuførheten har vart i tolv uker, skal trygdekontoret innhente oppfølgingsplanen fra arbeidsgiver, jf. § 8-7 syvende ledd. Oppfølgingsplanen er et verktøy som kan brukes ved vurderingen av attføringsvilkåret i § 12-5.
Behandling og yrkesrettet attføring bør i de fleste tilfeller kunne foregå parallelt. Det er viktig at NAV er i god dialog med bruker og behandlerapparat slik at aktivitet blir iverksatt til riktig tid. Erfaringsvis vil en lang periode med passivitet svekke mulighetene for tilbakeføring til yrkeslivet.
Tiltakene skal ha vært individuelt tilpasset, og med et definert formål. Bedriftsinterne tiltak vil f.eks. kunne være utprøving av andre arbeidsoppgaver og arbeidsstillinger. Det kan i begynnelsen være snakk om gradvis tilbakevending i arbeidslivet. Det er i den forbindelse viktig å tenke på tilbud også i forhold til dem som har en minimal funksjonsevne. Attføringstiltak vil anses hensiktsmessig selv om medlemmet kun kan arbeide svært korte økter, dvs. under 50%.
Unntaket - hva menes med ”åpenbare grunner”?
Uttrykket ”åpenbare grunner” er rent språklig et forholdsvis sterkt begrep, som gjør at det bare unntaksvis vil være aktuelt å fravike vilkåret om at hensiktsmessig attføring skal være forsøkt. Det må være tungtveiende argumenter til at yrkesrettet attføring ikke kan forsøkes. Kravet til åpenbare grunner betyr at det ikke er tilstrekkelig at attføring ikke anses "hensiktsmessig".
Hva som kan karakteriseres som ”åpenbare grunner”, vil bero på en konkret vurdering av de medisinske opplysningene i saken, sammenholdt med opplysninger om funksjonsevnen. Diagnosen alene vil sjelden være tilstrekkelig for å kunne ta stilling til hvorvidt det foreligger ”åpenbare grunner”. Også personer med alvorlige lidelser kan ha ressurser og muligheter til å delta i yrkeslivet. For eksempel kan unge personer med forholdsvis alvorlige psykiatriske diagnoser, men som får riktig medisinsk oppfølging - eventuelt i kombinasjon med yrkesrettede tiltak, kunne ha en forholdsvis god prognose med tanke på yrkesaktivitet. Selv om en person har smerter, kan det gjennom oppfølging og tilrettelegging være mulighet for at vedkommende kan klare å være i arbeid. For personer som er i stand til å utføre en del av dagliglivets aktiviteter kan det ofte være uklart hva annet de er i stand til før de har gjennomført utprøving.
Personer som klarer å fortsette i sin tidligere jobb i redusert stilling skal også vurderes mot fullt arbeid. I slike saker må muligheten for å komme i fullt arbeid likevel veies opp mot risikoen for å miste det arbeidet man har. Dersom risikoen for å falle helt ut av arbeid er større enn muligheten for å få fulltids arbeid etter å ha gjennomgått attføringstiltak, er dette en åpenbar grunn til å unnlate videre utprøving.
Opplysninger om alder vil være et av flere viktige momenter i vurderingen av om det foreligger ”åpenbare grunner”. Generelt vil det være slik at jo yngre brukeren er, desto mer tungtveiende medisinske forhold må foreligge for å kunne konstatere at det foreligger ”åpenbare grunner”. Når det gjelder de noe eldre brukerne, må alder også sees i sammenheng med den politiske målsettingen om å utsette pensjoneringstidspunktet og stimulere eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid.
Problemer av sosial og lignende art vil ikke kunne begrunne lemping av attføringsvilkåret.
5.5 Hvis medlemmet motsetter seg hensiktsmessig behandling eller attføring
En søknad om ytelse som gis på grunnlag av sykdom mv. kan avslås, og en innvilget ytelse kan holdes tilbake eller stanses dersom et medlem uten rimelig grunn nekter å ta i mot tilbud om behandling eller attføring.
I tilfeller hvor den mest hensiktsmessige medisinske behandlingen synes avskrekkende eller særlig byrdefull for den medlemmet, skal det lempes på kravene til gjennomgått behandling. Hvis medlemmet motsetter seg slik behandling, skal det legges vekt på om motforestillingene er alvorlige, og ikke f.eks. motivert av hensyn til trygdeytelsen. Det må stort sett godtas at en person motsetter seg operative inngrep, særlig når resultatet av operasjonen er usikkert. Det samme vil ofte gjelde ved spørsmål om psykiatrisk behandling. Hvis medlemmets holdning er et utslag av hans psykiske tilstand, må kravene til gjennomgått behandling lempes.
Kravet til gjennomgått attføring kan også lempes på hvis vegringen er et utslag av medlemmets psykiske lidelse. Det samme gjelder hvis motforestillingene vurderes som alvorlige og rimelige av andre grunner, og f.eks. ikke er motivert av hensyn til trygdeytelsen.
5.6 Vilkåret om varig sykdom, skade eller lyte
5.6.1 Sykdom, skade eller lyte
Lyte betyr i denne sammenheng medfødte lidelser og tilstander som f.eks. klumpfot og psykisk utviklingshemming. Med begrepet skade forstås personskade som påføres utenfra f. eks ved trafikkulykker, arbeidsulykker, hjemmeulykker osv.
Ordet sykdom er det mest omfattende av begrepene. Det omfatter både fysiske og psykiske tilstander, medfødte og påførte. Det er gitt en nærmere beskrivelse av sykdomsbegrepet i Folketrygdloven § 12-6 andre ledd.
De tre kategoriene er likestilte og i den følgende fremstilling benyttes derfor sykdom (evt den medisinske lidelsen) som en samlebetegnelse på sykdom, skade eller lyte.
5.7 Varighetskravet
Med varig menes ikke livsvarig, men langvarig. Hvis det antas at tilstanden vil endre seg vesentlig i løpet av noen år, anses varighetskravet ikke å være oppfylt. På den annen side kan det ikke kreves at man har full visshet for at sykdommen vil vare livet ut, eller frem til pensjonsalderen. Som retningsgivende angis et varighetskrav på ca 7 år.
5.8 Sykdomsbegrepet
Folketrygdloven inneholder ingen definisjon av sykdom. I følge Rikstrygdeverkets retningslinjer skal det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sykdomsbegrepet er derfor dynamisk i den forstand at innholdet vil forandres over tid i samsvar med utviklingen innenfor legevitenskapen mv.
I dette vilkåret ligger det ikke noe krav om at sykdom skal påvises i form av «objektive funn». Sykdom i subjektiv forstand ble i 1995 prinsipielt akseptert etter Trygderettens «fibromyalgikjennelse» som ble avsagt i 1994. Det finnes en rekke lidelser som kan gi betydelig nedsatt inntektsevne, for eksempel kroniske smerter, uten at biomedisinske undersøkelser gir noen klare funn eller rimelig årsaksforklaring. Personer med såkalte «diffuse lidelser» blir etter gjeldende praksis vurdert etter de samme kriterier som andre som søker uførepensjon.(Se bl.a. NOU 2000:27 kap.5.4.1. Sandmanutvalget.) Utvalget uttalte også at I praksis er det legen som avgjør hvem som er syk, fordi legen har som oppgave å stille diagnose og foreskrive behandling. Dette er i seg selv ikke uproblematisk, fordi legevitenskapens diagnoser ikke er utviklet som et verktøy for å klarlegge om en person har rett til stønader fra det offentlige.
Se også kjennelse i Trygderetten av oktober 2004 om ytelser under medisinsk rehabilitering - rehabiliteringspenger. Saksforhold der det ble lagt avgjørende vekt på sykdomsymptomer - slik at rett til rehabiliteringspenger forelå, selv om årsak til helsesvikt ikke hadde latt seg påvise. Fylkestrygdekontoret aksepterte at vedkommende var plaget av sine smerter, men fordi ingen - så langt - hadde kunne påvise årsaken til disse smertene, ble hennes krav om rehabiliteringspenger avslått. Vedtaket ble omgjort. Det ble uttalt at det enkelte ganger måtte aksepteres at utredningen av årsakene fortsatte etter at sykepengerettighetene var utløpt, og at dette kunne likestilles med behandling. I utredningsfasen (og muligens senere) måtte også en symptomdiagnose kunne aksepteres som grunnlag for rehabiliteringspenger. (Kjennelse av 29. oktober 2004. Ankesak nr. 04/02526. ftrl § 10-8.) Dette er riktignok en sak om rehabiliteringspenger, men fortolkningen burde likevel ha relevans.
Det er presisert i loven at sosiale og økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon, jf. § 12-6 andre ledd.
5.9 Krav til årsakssammenheng mellom sykdom, funksjonsnedsettelse og nedsatt inntektsevne/arbeidsevne
Det må være årsakssammenheng mellom sykdommen, funksjonsnedsettelsen og nedsettelsen i inntektsevnen/arbeidsevnen. Det må derfor vurderes om sykdommen har medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og omfang at nedsettelsen kan sies å utgjøre hovedårsaken til at inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten.5.10 Om funksjonsnedsettelse og nedsatt inntektsevne/arbeidsevne
Funksjonsevnen er innført som et mellomledd mellom sykdommen og den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.
Begrepet funksjonsevne knytter det medisinske og det ervervsmessige vilkåret sammen. En persons funksjonsevne sier noe om hvordan han greier å utføre ulike typer oppgaver, altså hvordan vedkommende kan fungere. Noe forenklet kan man si at vedkommendes ressurser fysisk, psykisk og sosialt sees i forhold til vedkommendes oppgaver, dvs. arbeid, fritidsaktiviteter og personlige gjøremål.
Begrepet inntektsevne sier noe om medlemmets evne til å utføre inntektsgivende arbeid. Begrepet arbeidsevne sier noe om medlemmets evne til å utføre hjemmearbeid.
Funksjonsnedsettelsen må utgjøre hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.
For å gjøre det klart at det skal skje en grundig og systematisk funksjonsvurdering før uføreytelser blir gitt, er det nå presisert i loven at det skal være dokumentert i saken at funksjonsevnen er vurdert.
I de tilfellene hvor søkeren har prøvd yrkesrettet attføring, vil en vurdering av arbeidsevnen og utprøving i regi av Aetat være likestilt med en funksjonsvurdering.
5.11 Hovedårsakslæren
Hovedårsakslæren karakteriseres ved at man skiller mellom de mer og de mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver å finne den mest dominerende årsaken. For at en årsak skal være den mest dominerende må den være dominerende i forhold til det samlede årsaksbildet, dvs. at den må representere minst 50 %. Dersom andre forhold dominerer årsaksbildet, er ikke årsakskravet oppfylt.
I mange tilfeller vil det på grunn av sykdommens omfang og alvorlighet uten videre være klart at yrkesaktivitet er utelukket uansett andre forhold. I andre tilfeller vil de yrkesmessige konsekvensene av helsesvikten i noen grad avhenge av andre forhold, f.eks. arbeidsmarkedsforhold, alder eller utdanning. Noen ganger kan det være klart at den medisinske lidelsen er så beskjeden at den er uten nevneverdig betydning for inntektsevnen. Manglende yrkesaktivitet vil da i all hovedsak skyldes ikke-medisinske forhold.
Det skal i den enkelte sak foretas en konkret vurdering av om det er årsakssammenheng mellom medisinsk funksjonsnedsettelse og redusert inntektsevne. Har medlemmet på grunn av funksjonsnedsettelsen - uten å ta hensyn til andre forhold - vanskeligheter med å beholde eller oppnå arbeidsinntekt, peker dette klart i retning av at hovedårsakskravet er oppfylt. Hvis andre forhold også medvirker, må det tas hensyn til at sosiale eller økonomiske problemer ikke gir rett til uføreytelser. Det må være den medisinske lidelsen som utgjør hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen. Hvis den medisinsk betingede funksjonsnedsettelsen ikke har avgjørende betydning for vedkommendes yrkesmuligheter, vil årsakskravet ikke være oppfylt.
5.12 Nærmere om størrelsen av den medisinske lidelsen i hovedårsakslæren
Ifølge Kjønstad (Folketrygdens uførepensjon (1992)) innebærer den såkalte hovedårsakslæren at den medisinske lidelsen må være av en viss størrelse. Hvis den er liten kan den medisinske lidelsen med påfølgende funksjonsnedsettelse neppe være en hovedårsak til en nedsatt inntektsevne/arbeidsevne.
I enkelte tilfeller vil allikevel en relativt beskjeden medisinsk lidelse og påfølgende funksjonsnedsettelse kunne fremstå som en hovedårsak til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Dette kan være tilfeller der medlemmet av andre grunner enn medisinske forhold i snever forstand - f.eks. svak evnemessig utrustning - tidligere har fungert marginalt i arbeidslivet.
5.13 Hovedårsakskravet sett i forhold til fastsettelse av uføregrad
Kravet om at sykdom og påfølgende funksjonsnedsettelse skal være hovedårsak til medlemmets nedsatte inntektsevne/arbeidsevne er å betrakte som et vilkår for selve retten til en uføreytelse.
Dersom den medisinske lidelse og påfølgende funksjonsnedsettelse anses som hovedårsaken til den nedsatte inntektsevne/arbeidsevne, skal også andre forhold trekkes inn ved fastsettelse av uføregraden, f.eks. alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmarked.
|
Copyright © Mosken - 2007 |
